Fem generasjoner under samme tak

I Kongsgårdveien 24 på Kongsgårdsmoen bor Anette Fanitulla Trengen Apeland sammen med sin mann, Ole Kristian Dyremyhr Kleven, og sine tre barn. 

─ Her har fem generasjoner i samme familie bodd, og fire av de har lært å gå på kjøkkengulvet. Det vil jeg tro er ganske unikt, forteller Anette.  

Tre generasjoner i sølvgruvene 

Det var oldefaren til Anette, Josef Apeland, som kjøpte huset av ei gammel dame i 1910 da han kom flyttende fra Egersund til Kongsberg for å arbeide i Sølvgruvene på Kongsberg. Sandsværboka forteller at våningshuset fra 1860 har blitt restaurert en rekke ganger, sist gang i 1985. 

«Han arbeidet i sølvgruvene, noe sønnene hans også begynte med da de ble gamle nok.»

─ Da oldefar kjøpte huset i 1910 var det ikke mer enn ei lita tømmerstue, langt mer spartansk enn det fremstår i dag. Oldefar arbeidet i sølvgruvene, noe to av sønnene hans også begynte med da de ble gamle nok. Pappaen min, Svein Apeland, begynte å jobbe i sølvgruvene i 1965. Han arbeidet riktignok ikke som gruvearbeider, men innenfor turisme siden gruvedriften da var nedlagt, forteller Anette.  

Saken fortsetter etter bildene…

Huset er familiens midtpunkt 

Anette forteller om huset som et holdepunkt for familien i oppveksten. Det ble dyrket grønnsaker, matet rådyr og planlagt fisketurer som aldri ble noe av. Nærmeste nabo er i dag foreldrene til Anette som bor kun noen meter unna. 

«Tradisjonen med huset som holdepunkt har vi holdt på til den dag i dag, med foreldrene mine som nærmeste nabo.» 

─ Under hele barndommen min var det her jeg holdt til. Her bodde verdens beste bestefar som viste meg all verdens tid, forståelse og tålmodighet. I grønnsaksbeddet gikk jeg nok kanskje mest i veien for bestefar frem til det var modent og spisbart. Tradisjonen med huset som holdepunkt har vi holdt på til den dag i dag, med foreldrene mine og min søster som nærmeste nabo. Svigerfamilien er heller ikke langt unna.  

─ I huset vårt er det slektshistorie og minner i absolutt alle rom. Det var her bestefar og jeg slappet av på hver vår sofa. Han hvilte middag og jeg leste Donald. Det var også her han fortalte gamle historier fra krigens dager, om hvor tyskerne hadde leir, og hvor de russiske fangene holdt til, erindrer Anette.  

Nærmeste nabo: Med foreldrene til Anette som nærmeste nabo er familien i nærheten.

Restaurering og ny garasje 

Paret har i flere år vært sikre på at noe måtte gjøres med huset. Forrige restaurering ble gjort i 1975 og mye har endret seg siden den gang. 

«Hverken dører, vinduer eller taket var tett. I kalde perioder fyrte vi for kråka for å holde varmen.» 

─ Da foreldrene til Anette bodde her karakteriserte de huset som en «elefant». Hverken dører, vinduer eller taket var tett. Dette fikk vi senere erfare ved at vi i kuldeperiodene omtrent måtte fyre for kråka for å holde varmen, forteller Ole Kristian Dyremyhr Kleven. 

─ Vi var klar over at Ag hadde god kompetanse til å ta seg av gamle hus, fordi de har gjennomført flere liknende restaureringsprosjekter tidligere. For vår del var det takbytte, ny kledning, etterisolering, nye dører og vinduer som stod på tapetet, forklarer Ole Kristian.  

Alt var i skjønneste orden da restaureringen av våningshuset stod ferdig, likevel følte paret at det var noe som manglet. De manglet et sted til å lagre ting og tang, i tillegg til å parkere bilene. Ny garasje stod på trappene.  

«Aleksander Bjerke i Ag kom med ideen om at vi kunne bruke yrkesskolen i Saggrenda til å sette opp garasjen.» 

 ─ Da vi nevnte at vi også trengte garasje, kom Aleksander Bjerke i Ag med ideen om at vi kunne bruke yrkesskolen i Saggrenda til å sette opp garasjen. Samarbeidet mellom oss, Ag og yrkesskolen fungerte svært godt. De var nøye og utførte et meget godt stykke arbeid. Ag stod for materialer, arkitekt og stod for prosjektering, mens elevene i Saggrenda stod for arbeidskraft og selve byggingen av garasjen. 
 
Les artikkelen om byggingen av garasjen: «Stor sannsynlighet for lærlingplass.» 

─ Å kunne bidra til at elevene ved KOVS i Saggrenda fikk bryne seg på et skikkelig prosjekt opplever vi som svært givende. Vi måtte selvfølgelig beregne noe lengre tid på byggingen. Midt oppi det hele kom også Covid-19-epidemien som skapte noen utfordringer. Likevel var det ikke mye om å gjøre til at vi kom i mål til avtalt tid, forteller paret.  
 

─ Nå som vi både er ferdig med hus og garasje, skal vi nok ta det rolig en liten stund. Likevel har vi noen småprosjekter på agendaen. Vi skal strekke opp hagen i tillegg til at vår eldste datter drømmer om en zipline. En ting er sikkert, vi blir boende i Kongsgårdveien i mange år fremover. Dette er vår drømmeplass, avslutter paret. 

Fra drillstav til hammer

På fritiden driver hun med konkurransedrill, på jobben er hun lærling i tømrerfaget. Malin Almeli Wærp (17) er godt fornøyd med lærlingeplassen hos Ag.

─ Jeg har lenge vært klar over at det var håndverker jeg ville bli, som liten hjalp jeg alltid pappa med prosjekter hjemme. På enkelte av barnebildene ser du meg med smokken i ene hånden og hammeren i den andre. Så man kan jo si at tømreryrket var et naturlig valg for meg, forteller Malin.

─På barneskolen ønsket alle jentene i klassen helst å være på tekstilrommet, men jeg ønsket heller å være sammen med gutta på sløydsalen.

Med interesse for konkurransedrill

På fritiden driver Malin med konkurransedrill ved Sandefjord, Tønsberg og Stavern drillteam. Hun forteller at dette er noe hun dedikerer mye tid på, og ønsker å satse på videre ved siden av det å være tømrerlærling.

─ Konkurransedrill er noe jeg bruker mye av den ledige tiden min på. Det blir ofte treninger tre ganger i uka, i tillegg til stevner og konkurranser i helgene.

17-åringen har drevet med konkurransedrill i over 11 år allerede. Tidligere har hun også vært drillinstruktør for Kongsgårdmoen skolekorps.

─ Kontrasten mellom det å være tømrer og å drive med konkurransedrill er kanskje først og fremst at det er vidt forskjellig kjønnsbalanse. Mange ser nok på konkurransedrill som en typisk feminin idrett mens tømrerfaget oppfattes av mange som den rake motsetningen.

Oppfordrer flere jenter til å søke seg til tømreryrket

Malin tror ikke det finnes andre kvinnelige tømrere i Kongsberg for øyeblikket, selv har hun en god venninne som har valgt å bli rørlegger.

─Jeg tror alle bransjer har godt av en god blanding mellom kvinner og menn. Det kan bidra til et bedre og mer variert miljø, forteller Malin.

Selv om hun for øyeblikket er den eneste kvinnelige tømreren i Ag, har hun likevel blitt tatt svært god imot av de andre ansatte i bedriften. Hun forteller at man tross alt er her for å gjennomføre jobben, om man er kvinne eller mann er uvesentlig så lenge kundene blir fornøyd med arbeidet.

─Det er også en myte at du må være veldig sterk for å arbeide som tømrer. Vi samarbeider jo alltid uansett dersom noe tungt skal bæres eller flyttes. Likevel er det nok en fordel for meg at jeg driver med konkurransedrillingen ved siden av, mener Malin.

Den kommende tømreren forteller at venninnene hennes støtter henne i valget om å bli tømrer, og synes det er veldig gøy at jeg tør å prøve noe annerledes enn mange andre.

– Mange jenter synes kanskje det er skummelt å prøve seg i et så mannsdominert yrke, men de jentene som går med en håndverker i magen bør absolutt ta sjansen og hoppe ut i det!
Du kan jo uansett skifte mening underveis og bli noe annet, forteller Malin.

Kontakt oss

  • Beskriv gjerne hva du ønsker kontakt om. Ønsker du bare at vi tar kontakt med deg, så lar du dette feltet stå tomt.
  • Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.